STOKKE: Enorme kontraster, men (minst) like viktig!
Champions League
Først så spilles det en semifinale i Russland, i Moskva, for fulle tribuner med elektrisk stemning. Kampen vises for hundrevis av milloner TV-seere verden over.
På mange måter så er kampen i Moskva det ultimate fotballsirkuset, som inneholder alt det sporten har utviklet seg til å bli. «Brød og sirkus» til folket.
Den ultimate underholdningen for alle som elsker det vakre spillet.
Kontrastenes kamp vil utspilles i Reykjavik, nesten 5000 kilometer fra Moskva, rett etter at vi vet hvilket land som skal møte Frankrike i årets VM-finale.
Avstanden i mil og kilometer er mindre enn avstanden på den ulike oppmerksomheten de to kampene genererer.
En semifinale mellom Kroatia og England er kilometervis med avisspalter i forkant av kampen, og det er knapt noe – viktig og uviktig – vi ikke vet om alt og alle.
Det som er så fantastisk med fotball er at alle som spiller fotball, er involvert i et bestemt lag, føler at nettopp sin kamp, med sitt lag, er en semifinale i VM.
De som spiller i tredje- og fjerdedivisjon, og trener tre dager i uken, våkner opp på kampdagen og lar den sitrende magefølelsen drive seg gjennom dagen i påvente av kampstart.
For Valur og Rosenborg, som klokelig har flyttet kamptidspunktet til etter semifinalen (kanskje) er ferdigspilt, så er kveldens kamp sesongens viktigste.
Det er dette som driver Rosenborg fremover. Drømmen om å gjenskape det som mange trøndere og andre (fortsatt) snakker om på inn- og utpust – Champions League.
Flomlys, kjølige høstkvelder, gode motstandere, fulle tribuner, god stemning, fantastisk underholdning, og myttji pæng.
Pæng, som rant inn på kontoen etter at spillere som blant annet Roar Strand, Bent Skammelsrud, Erik Hoftun, Harald Martin Brattbakk og Ørjan Berg respektløst sendte navngjetne motstandere tomhendte tilbake uten poeng.
Når Rosenborg-spillerne ruller seg ut av sengen om morgenen og knyter på seg fotballskoene, så er jeg sikker på at mange av de som kjenner historien til klubben drives fremover av motivasjonen til å spille i Champions League.
Motivasjonen til å gjenskape det man husker best, sist i 2007, da et godt og velspillende Rosenborg beseiret Valencia både borte og hjemme, og i tillegg tok med seg ett poeng fra oppgjøret mot Chelsea på Stamford Bridge.
Det er elleve år siden. For mange som om det var i går, mens det for andre var i et annet (fotball)liv.
Om man fortsatt drømmer stort så starter det smått. På Island. I Reykjavik og mot Valur.
Jobben må allikevel gjøres. Profesjonelt og konsentrert.
Og når dommeren blåser til kamp i Reykjavik, så er det ingen av de involverte som tenker på hvem som er i finalen av England og Kroatia. Ingen.
Fordi de selv står midt opp i sesongens viktigste kamp, kampen de drømmer om, kampen de vil vinne mer enn noe annet.
Og det spiller ingen rolle om det er bare 1500 tilskuere på tribunen, og at oppmerksomheten ikke er all verden, fordi viktigheten av utfallet, for både Valur og Rosenborg, er så mye større for dem enn utfallet av semifinalen i VM.
Og fotballen tåler disse enorme kontrastene svært godt.
Det vet alle som kjenner seg igjen i det jeg skriver om. Alle som har spilt fotball, på et eller annet nivå.
Er det noe rart vi er glad i denne sporten?
Roar
Nyheter