STOKKE: Ikke lenger «Drømmenes Teater» for José
Champions League

 

Jeg var så heldig å få være tilstede på Old Trafford da trenerkarrieren til José Mourinho tok fullstendig fyr, og måten det skjedde på var ekstatisk.

Om vi skrur tiden tilbake 14 år, nærmere bestemt til 9. mars 2004, så var Mourinhos Porto på full fart ut av åttendedelsfinalen i Champions League, mot hjemmelaget Manchester United.

Hjemmelaget var best i kampen, ledet sammenlagt på bortemålsregelen, men et frispark i sluttsekundene skulle snu alt opp ned.

Portugiseren Francisco Costinha, en løpsterk midtbanespiller, var våkent fremme på returen på frisparket og skåret det viktige målet som sendte Porto til kvartfinalen.

Skåringen utløste det ikoniske bildet av en jublende José Mourinho, som i sid, flagrende frakk stormet nedover sidelinjen, for å slippe jubelen løs sammen med sine egne spillere og tilreisende supportere.

Lite skulle vi vite om at det denne kvelden ble skapt en av fotballverdenens mest karismatiske, respekterte og innflytelsesrike managere.

José Mourinho og Porto så seg ikke tilbake før de hadde vunnet både Champions League og seriemesterskapet.

En vinner var født.

Det er sikkert mange grunner til at José Mourinho har mistet mye av magien som manager. Og om jeg skal driste meg til å spekulere litt i hvorfor, så er mitt viktigste poeng at han har glemt hva fotballen anno 2018 handler om:  offensiv fotball, stor underholdningsverdi og tonnevis med begeistring.

Eller, aller helst, han har ikke klart denne omstillingen godt nok.

To av de fremste eksponentene for nettopp denne moderne, begeistrede og nyskapende fotballen, omkranser ham i hans eget nedslagsfelt.
Manchester Citys Pep Guardiola og Liverpools Jürgen Klopp påminner ukentlig Manchester United-fansen om at fotballen er i det ypperste sjiktet i underholdningsbransjen.

Jeg registrerer at Mourinho svært ofte henviser til alle de trofeene han tidligere har vunnet, og at han vil ha respekt for det, men dette er fotballens brutale og sanne vesen. Forrige kamp betyr ingenting, det er kun neste kamp som teller.

Mourinho har kjøpt mange spillere siden han overtok som manager for Manchester United, faktisk for langt over tre milliarder norske kroner, så da faller kritikken om at klubben ikke kjøper spillere på sin egen urimelighet.

Problemet sett fra utsiden er at de spillerne han har til rådighet ikke blir bedre. Verken unge talentfulle spillere, eller de som er etablerte, tar nye og nødvendige steg i en knallhard konkurranseidrett.

Sammenligner man med det som skjer under Guardiolas og Klopps ledelse, så er forskjellen enorm, fordi de to bedriver spillerutvikling i høyeste potens.

Det kan virke som om tiden har løpt fra mesteren av «mind games», manageren som lenge hadde stålkontroll på spillet i spillet, psykologien og taktikken, fordi han tilsynelatende ikke ser ut til å beherske omstillingen fra å vinne kamper bygd på stram defensiv organisering, og til å vinne med en overbevisende og bejublet angrepsfotball.

Det er det nådeløse kravet i en så stor klubb som Manchester United. Det holder ikke bare å vinne kamper, men måten man vinner dem på er omtrent like viktig.

Og for alle de som hadde et ønske om å få oppleve en ekstatisk José Mourinho, løpende som en gal nedover sidelinjen på Old Trafford med frakken som et seil bak seg, så spørs det om det blir bare med drømmen.

Costinhas skåring i 2004 på Old Trafford var på mange måter det som utløste Mourinho`s store trenerkarriere, men nå kan det se ut som om magien er i ferd med å brenne ut på den samme arenaen.

Old Trafford er kalt «Drømmenes Teater», ikke helt uten grunn, men akkurat nå er ikke dette mytiske kallenavnet mye verdt for José Mourinho.

Utfordringen er enorm, og Mourinho må gjenskape mange flere øyeblikk som i 2004 om han er mannen som skal lede Manchester United i fremtiden.

Det er en oppgave som er lettere sagt enn gjort når man ser på konkurrentene.

Nyheter