STOKKE: Kunsten å få det beste ut av de beste
Champions League
I fjor sommer ble Frankrike verdensmestere i fotball.
Manager Didier Deschamps’ foretrukne spiss, store, sterke Olivier Giroud, startet alle kampene. Inkludert finalen, skåret han 0 – jeg gjentar null – på syv kamper.
For Deschamps og Frankrike så betydde det ingen ting at Giroud ikke bidro i skåringsprotokollen, fordi spissen gjorde stjernene Kylian Mbappé, Antoine Griezmann og Paul Pogba gode. Giroud gjorde laget bedre, og best av alt, resultatene best mulig.
Det er en treners viktigste oppgave, å få det maksimale ut av sitt eksisterende mannskap. Hvordan få satt sammen et lag av ulike komponenter, slik at sluttresultatet blir best mulig.
Som ofte betyr å fire på prinsipper og filosofi, og å tilpasse systemet etter spillerne, mer enn det motsatte, som er å tvinge spillerne inn i et system som ikke får det beste ut av dem.
Dette har også en klar parallell til den evindelige diskusjonen rundt Karim Benzema i Real Madrid. Hvor så mange rundt klubben telte skåringene hans, og mente at de var for få, mens den oppofrende og arbeidsomme spillestilen hans blant annet gjorde Cristiano Ronaldo til hans beste utgave av seg selv.
Dette så Zinedine Zidane etter. Hvilke spillere gjorde hverandre best mulig.
Det er det lagidrett handler om. Å gjøre hverandre gode. Så ofte som mulig.
I Chelsea så prøver Mauricio Sarri, som kom fra Napoli, å overføre den samme kjappe, fremoverrettede fotballen, også til klubben kledd i blått.
Som betyr at han ikke finner plass til Olivier Giroud, som han nok mener er litt for treig og statisk, til å spille sin type fotball.
Da velger han en variant som Chelsea sliter med å løse. Han bruker fotrappe Eden Hazard som spiss. Som en falsk nier.
Som til nå hverken kler Chelsea eller Eden Hazard. Belgieren blir ofte feilvendt mot to store, sterke stoppere og innleggene, som Chelsea slår mange av, blir lett avklart av fysisk overlegne midtstoppere.
Eden Hazard er best i en fri rolle på venstresiden i angrepet. Rettvendt og jagende i mellom- eller bakrom. Der får han ikke spille av Sarri, fordi han «jukser» defensivt. Prisen å betale er at motstanderen ofte får to mot én på Chelseas venstre side i forsvar. Som selvsagt er uheldig mot gode motstandere.
Vi husker godt hvor fantastiske Eden Hazard og Belgia var under VM i Russland. Hazard lekte seg i den frie rollen sin og herjet mot motstanderne. Hvem hadde han som «lekekamerat» da? Jo, store, sterke Romelu Lukaku fra Manchester United.
Som på mange måter hadde den samme rollen som Giroud hadde for Frankrike. De bandt opp stoppere og tillot de beste individualistene å bli satt opp én mot én så ofte som mulig.
Sarri er tydeligvis ikke fornøyd med hverken Álvaro Morata eller Olivier Giroud i nierrollen, men ser han for blindt på prestasjonene til spissene, og for lite hva som gagner laget totalt sett, og spesielt sin aller største stjerne Eden Hazard?
Jeg har ikke svaret, jeg stiller bare spørsmålet. Men hvis Chelsea skal slå Tottenham i ligacupsemifinalen førstkommende torsdag, og klare å beholde en topp fire-plassering i Premier League, så må han få det beste ut av Hazard.
Det stiller jeg ikke engang et spørsmål rundt, det er et absolutt krav.
Roar
Nyheter