STOKKE: Kunsten (nødvendigheten av) å se bak resultatene
Champions League

Av og til er det mer enn greit å ikke være en del av noe. Kun reflektere fra utsiden, se det store bildet, hva som over tid blir sagt og gjort, den stø kursen, den røde tråden.

Kanskje mest av alt fordi fotballen er så følelsesstyrt. Og alt for ofte lar enkeltresultater påvirke stemningen.

Få ting kan «lyve» mer enn enkeltresultatet i fotball, og få ting gir flere «sannheter» og svar enn prestasjonene over lang tid.

Over tid så vil de beste få som fortjent. Over tid er ikke fotballen uforutsigbar, men svært forutsigbar.

Gode enkeltresultater kan ofte brukes til å framsnakke det man er en del av, og dårlige resultater kan ofte bortforklares og bagatelliseres.

La meg prøve å gi et bilde på hva jeg mener:

Da Rosenborg slo Ajax på Lerkendal, så er naturlig nok stemningen i taket og jubelbruset høyt for hjemmelaget. Det er fotballens vesen. Man blendes i øyeblikkets rus over det viktigste i fotballen, resultatet.

I et større bilde; Tror noen at Ajax, med flere unge spillere, som kontrollerte ballen, spilte den beste fotballen, dyrket pasningen og skapte de klart fleste sjansene, kastet alle kortene og snudde papirbunken opp ned?

Ajax hadde ballen i 63 prosent av kampen, hadde dobbelt så mange avslutninger som RBK, hadde tre ganger så mange avslutninger innenfor stolpene som RBK, som skåret på tre av tre av som traff innenfor metallet.

Bunnivå for Ajax, «en skam», «krise» og så videre var overskrifter som møtte laget da de returnerte til Amsterdam som slakt.

To år senere er Ajax i kvartfinalene i Champions League, etter å ha utspilt den trippelregjerende mesteren Real Madrid etter alle kunstens regler i løvens egen hule, Santiago Bernabeu.

Samuel Agdenbenro spilte, så langt, sitt livs beste fotball etter han kom inn som innbytter i kampen på Lerkendal. Sånt skjer fra tid til annen, og forsterker bare viktigheten av å se på prestasjonen.

Ajax har sin kultur, sin egenart, sitt pasningsspill, sin dyrking av roller og formasjon i sin velkjente 4-3-3.

De to årene etter tapet på Lerkendal er brukt til å bli enda bedre til det de ikke lyktes med den høstkvelden, teknisk brilliant fotball basert på et godt pasningsspill og gode bevegelser, og de lyktes 100 prosent med å være Ajax i Madrid.

Sverige mistet to poeng på overtid mot Norge, etter at de hadde tryllet frem en fremragende prestasjon, med ballen i eget lag, en time på Ullevål.

Tror noen at Sveriges dyktige trener Janne Andersson er søvnløs inn mot de neste kvalifiseringskampene, etter 3–3 borte på Ullevål?

Han sover godt. Fordi Sverige spilte som Sverige har fremstått i mange mange år. Eller kultur som dette heter. De brukte ballen i et godt, fremoverettet og skapende pasningsspill.

Høy risiko, ja, noen unødvendig balltap, usikkert midtforsvar, men pasningspillet er en identitet i Sveriges 4-4-2.

Norge slo nylig Kroatia U-19. Kanskje var det en kamp hvor Kroatia hadde ballen mest, hadde flere enkeltspillere som med stor sannsynlighet tar steget inn i den internasjonale toppfotballen, mens Norge utnyttet målsjansene sine 100 prosent.

Vil dette resultatet få Kroatia til å revurdere måten de planmessig jobber med talentene på. Eller vil de avfeie det som er «arbeidsulykke», være skuffet der og da, men ufortrødent jobbe videre med en modell de har tro på – som har gitt dem så mange gode enkeltspillere – og i perioder et svært godt landslag selv om innbyggerantallet er 4,4 millioner innbyggere?

Kroatia har kultur og identitet. Kursen er stø, de vingler ikke på grunn av enkeltresultater.

Å se bak resultatene er tvingende nødvendig. Fordi det forteller mange sannheter over tid. Og man kan måle prestasjonen etter hva man har som plan og målsetninger. Noe å styre etter.

Resultatene i enkeltkamper kan av og til være misvisende, eller tas til inntekt for at tilstanden er bedre enn den er.

Det som teller er kultur, identitet og tydelige målsetninger.

Da har man noe å styre etter. Og slipper vinglingen når tapene melder seg. Man mister ikke troen på det man driver på med.

Som Ajax på Lerkendal, de dro tilbake til Amsterdam og ville bli en enda bedre utgave av Ajax.

Og sånn ble det. Kanskje ikke så overraskende.

Roar

Av og til er det mer enn greit å ikke være en del av noe. Kun reflektere fra utsiden, se det store bildet, hva som over tid blir sagt og gjort, den stø kursen, den røde tråden. Kanskje mest av alt fordi fotballen er så følelsesstyrt. Og alt for ofte lar enkeltresultater påvirke stemningen. Få […]
Nyheter