VELAND: Hvorfor kan ikke jeg le når Marcelo?
Champions League

Den brasilianske venstrebacken er antageligvis en av de mest omtalte spillerne i Viasports Champions League-studio de siste årene. Gjennom mange sesonger har han vært ett av Real Madrids største offensive våpen, og han har vært en sentral skikkelse i laget som har vunnet det gjeveste troféet tre år på rad, i fire av de fem siste sesongene. Han er ofte høyt og lavt, involvert i mye både fremover og bakover, og våren 2018 var Marcelo peak Marcelo.

Scoring hjemme mot PSG i åttedelsfinalen. Scoring borte mot Juventus i kvartfinalen. Scoring borte og målgivende hjemme mot Bayern München i semifinalen. Målgivende mot Liverpool i finalen.

Med sitt karakteristiske og smittende smil, sitt positive vesen og underholdende måte å utøve venstreback-yrket på, var det veldig lett å like Marcelo. Det ER veldig lett å like Marcelo. Samtidig har det ofte vært fokus på venstresiden til Real Madrid defensivt. Hvor mye rom det var å spille i for motstanderen, og hvor ofte det ble utnyttet. Da Marcelo ville hente ballen på sidelinjen på Allianz Arena i stedet for å ta returløpet ordentlig, og Joshua Kimmich scoret. At Sami Khedira utnyttet rommet bak Marcelo for å sette i gang nesten-snuoperasjonen til Juventus på Santiago Bernabéu. Det var liksom ikke måte på hvor store problemer Marcelo og Real Madrid ville få mot Liverpool i finalen dersom Liverpool angrep rommet bak Marcelo. Det var en kjensgjerning, men Marcelo – og Real Madrid – kom veldig ofte unna med det, fordi resultatene var gode. De gikk i pluss. Med alle Marcelos bidrag offensivt, kunne man fint leve med unnasluntringen defensivt. Og resultater er det vanskelig å komme unna når man skal gjøre opp status.

Spesielt i medgang, men også i motgang.

18/19 har vært en merkelig sesong med Real Madrid-øyne. De har tapt mot CSKA Moskva to ganger, Alavés, Levante, Eibar, Real Sociedad, Leganés og Girona. De har slått Roma 3-0 og 2-0, Valencia 2-0, Sevilla 2-0, Atlético Madrid 3-1 og Ajax 2-1. De er ikke mer enn to poeng bak Atlético Madrid, men hele ni poeng bak Barcelona. De er én kamp unna finale i Copa del Rey, de har store muligheter for å ta seg til kvartfinalen i Champions League, og de har vunnet VM for klubblag for tredje sesong på rad. De har mistet Cristiano Ronaldo, men Karim Benzema har blitt født på ny. Isco sliter med skade og form, men Vinícius Junior har presentert seg med brask og bram. Julen Lopetegui prøvde og feilet, Santiago Solari prøver og feiler og lykkes litt om hverandre.

Det finnes ingen rød tråd i hva Real Madrid foretar seg, annet enn at man har sett en mild tendens i 2019, som man også så i 2018 og 2017. Når det begynner å bli vår, når det begynner å bli varmere i lufta, når Champions League-sluttspillet starter og Los Blancos begynner å lukte eimen av flomlys og UEFA-hymne, da kvesser de klørne. De dro fra Camp Nou med 1-1 og et godt utgangspunkt i semifinalen i Copa del Rey. De dro fra Wanda Metropolitano med 3-1 i El Derbi Madrileño. De dra fra Johan Cruijff Arena med 2-1 og en fot i kvartfinalen i Champions League. De dro hjem til Santiago Bernabéu og tapte 1-2 mot et Girona-mannskap som ikke hadde vunnet i LaLiga siden november.

Peak Real Madrid anno våren 2019.

Cristiano Ronaldo er borte. Det lider Real Madrid av, enten de liker å innrømme det eller ikke. Cirka 50 målpoeng hver eneste sesong over en 9-årsperiode er borte. Selv Real Madrid kjenner etterdønningene etter dette. Én ting er på banen, med målbare parametere, sammenlignbare statistikker, resultater og algoritmer hos WhoScored. En annen ting er dynamikken i gruppa. Vennskap som ikke lenger kan pleies på samme måte. Eksempelets makt, vissheten om at en av fotballhistoriens største problem-fiksere ikke lenger står ved siden av deg i spillertunnelen før kamp.

Gjennom «hva øyet ser», statistikker og sportslig suksess, fikk man et solid inntrykk av at Cristiano Ronaldo og Marcelo ofte var hverandres beste lagkamerater. Det ene skapte rom og sjanser, slo innlegg og dekket rom. Den andre scoret målene og vant troféene.

Gjennom skriverier i media og ikke minst bruk av sosiale medier, fikk man et solid inntrykk av at Cristiano Ronaldo og Marcelo var bestevenner utenfor banen.

Få, om noen, tok det like tungt som Marcelo da Cristiano Ronaldo dro til Torino i sommer. Avskjedshilsenen på Instagram står fint for seg selv særlig til diktanalyse, bruk av virkemidler eller søken etter skjulte budskap, mne det var spesielt én ting jeg bet meg merke i. Det var «jeg kommer til å savne praten vår før kamp, måten du roet oss ned på før finaler, og all kjæligheten du ga til våre yngste».

Dette skal ikke handle så mye mer om Cristiano Ronaldo, selv om det i stor grad fortsatt handler om Cristiano Ronaldo.

Med portugiseren borte, falt det mer ansvar over på de andre rutinerte spillerne i garderoben. Sergio Ramos er fortsatt Sergio Ramos, med scoringer, karantener og merkelige uttalelser i et både imponerende og ikke imponerende tempo. Toni Kroos er fortsatt Toni Kroos. Stille og rolig, tar lite plass både på og utenfor banen, om enn med litt mindre punch på siste tredjedel i form av viktige og imponerende pasninger. Luka Modric er fortsatt Luka Modric, om enn i en noe svakere utgave til nå i 18/19 enn foregående sesonger. Marcelo er derimot ikke Marcelo lenger. Ikke slik vi har lært ham å kjenne utenfra.

Det tar lenger tid enn normalt fra det ene smilet kommer til det andre smilet kommer.

I 2016/2017-sesongen spilte Marcelo 47 kamper. Det ga tre scoringer og 14 målgivende. Et snitt på 2,76 kamp per målpoeng.

I 2017/2018-sesongen spilte Marcelo 44 kamper. Det ga fem scoringer og 12 målgivende. Et snitt på 2,64 kamp per målpoeng.

I 2018/2019-sesongen har Marcelo spilt 24 kamper. Det har gitt tre scoringer og fire målgivende. Et snitt på 3,43 kamp per målpoeng.

Jeg fører også statistikk på baklengsmål, og hvilke(n) spiller(e) som har «skyld» i baklengsmålene (dette er en subjektive meninger, og skal selvsagt ikke tas 100% som fakta. Andre personer hadde kanskje lagt «skylden» et annet sted, ikke delt ut «skyld» i det hele tatt eller ment at spiller x var «skyld» i et baklengsmål hvor jeg ikke har delt ut «skyld»). For to sesonger siden hadde Marcelo ett mål på sin kappe. Forrige sesong hadde Marcelo to mål på sin kappe. Til nå denne sesongen har Marcelo fire mål på sin kappe.

Igjen; dette er ikke et forsøk på å legge alt over på Marcelo. Real Madrids problemer er først og fremst kollektive, og det blir så åpenlyst forbi ingen virkelig evner å ta tak på samme måte som Cristiano Ronaldo – som med sine scoringer kamuflerte det som ikke fungerte for Real Madrid de foregående sesongene. Champions League-våren 2018 er egentlig kroneksemplet. Real Madrid slapp inn mål i begge kampene mot PSG, tre hjemme mot Juventus og i begge kampene mot Bayern München. De gikk likevel til finalen fordi de scoret flere mål enn motstanderen.

Det må likevel være lov å påpeke «Marcelos fall», som først og fremst sier mer om det høye nivået som var enn det lave nivået som er. Medaljens bakside for Real Madrid og deres spillere er at man alltid vil sammenlignes med den beste utgaven av seg selv. Så fort man ikke evner å holde nivået oppe, så er mannen med ljåen på plass med en gang. Deres evne til å finne tilbake til dette toppnivået gang på gang, og dermed unngå at mannen med ljåen fikk være til stede lenge nok til at ljåen faktisk kunne brukes, er trolig en av de viktigste årsakene til at de har stått igjen som Champions League-mestre tre ganger på rad.

Jeg tror Sergio Ramos, Luka Modric og Toni Kroos har det i seg.

Hva med deg, Marcelo?

Petter Veland

Nyheter